Hun inviterer meg

Hun er så hyggelig.  Inviterer meg inn på rommet sitt.  Beklager at hun hadde kalt meg for en jævla amatør.  Forklarer at hun sa det, fordi hun hadde en dårlig dag.  Jeg hadde dessverre stått ved resepsjonen da hun kom inn, og siden jeg var den første hun så etter at hun mottok avslaget fra forlaget, ble jeg hennes offer.  Hun sa at forlaget tydeligvis måtte synes hun var en amatør siden de ikke hadde likt manuset hennes.  Hun ville gjøre det godt igjen, og inviterte meg inn på rommet sitt på en kopp kaffe og pepitakjeks.

 

Klart jeg måtte gi henne en sjanse, så jeg takket ja til invitasjonen.  Det var en nobel handling å be om unnskyldning.  Jeg beundret motet hun la for dagen.  Jeg hadde nok aldri klart det.  Men når sant skal sies, hadde jeg nok aldri klart å lire av meg samme leksa som henne heller.  Kanskje er jeg for hyggelig?  Jeg skulle kanskje vært mer som henne, litt tøffere, ikke så rund i kantene.  Jeg snur kappa etter vinden.  Tar alltid den sterkestes parti.  Jeg har i grunnen et og annet å lære av henne, siden hun sier det hun tenker.  Det er riktig nok ikke så snilt det hun sier, men hun er i det minste ærlig.  Impulsiv, ja, men ærlig.  Og det er jo ikke jeg.  Når jeg tenker etter er jeg et uærlig menneske.  Jeg drikker den beske kaffen hun serverer meg.  Og jeg trøstespiser alle kjeksene hun legger på fatet.  Og jeg takker for praten.  Og hun nikker og smiler. 

 

Når jeg lukker døra bak meg til rommet hennes som er som mitt, bare speilvendt, snubler jeg, men jeg ramler ikke.  Jeg vokter skrittene mine mens jeg nærmer meg mitt eget rom.  Jeg kommer på rollefiguren til Helen Hunt i Livets lyse side som skriver en ?thank you-note? til rollefiguren som spilles av Jack Nicholson.  Og min umiddelbare tanke er at jeg må takke min nabo for hennes godhet.  Ikke bare for kaffe og kjeks, men for helomvendingen.  Jeg kan tilgi.  Jeg er kjærlighet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits